Kapittel 1
Svart hadde aldri kledd henne. Mangelen på farge gjorde huden gusten og trakk alt liv ut av øynene. Likevel var hun kledd i svart fra topp til tå.
Hælene ga fra seg et skarpt klikk-klikk-klikk mot asfalten der hun hastet fra bilen mot kirketrappen.
Kirken var fylt til randen. Hoder snudde seg mot henne. Hvert åndedrag var en jobb. Salen virket uendelig. Stolen der framme en fjern drøm.
Tårene visket ut menneskene rundt. Juni rykket til da en hånd la seg på skulderen hennes. Hånden var varm, men skjelvende.
I taushet ble hun ledet mot stolen på første rad.
«Alt har sin tid. Det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å fødes, en tid for å dø …»
Den hvite kisten de hadde valgt, var nesten usynlig under teppet av blomster. Juni kjente gallen i halsen. Blomstene luktet sykelig søtt.
I et øyeblikk så hun for seg å åpne kisten og synke ned i den røde fløyelen.
«… En tid for å bygge, en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge.»
Prestens ord rikosjetterte i hodet hennes. Juni bet tennene sammen og krøllet programmet i hånden. En skarp, sviende smerte ilte i fingeren. En perle av blod piplet frem.
Stolene var smale. Hun kunne kjenne faren skjelve ved siden av seg. Juni turte ikke se mot ham – ville ikke ødelegge bildet av den stødige pappaen sin.
Orgelet druknet ut all annen lyd.
Brystet strammet seg.
Ut. Hun måtte ut.
Juni kastet seg opp fra stolen. Den tippet bakover og landet i fanget på personen bak.
Hun var allerede på vei ned midtgangen. Blikk boret seg inn i ryggen hennes, men alt hun så var ansiktsløse mannekenger i sidesynet.
Klikk. Klikk. Klikk.
Lyden av hælene skar i luften.
Hun presset hendene mot ørene.
Ingen fulgte etter.
Bena sviktet på vei ned trappen. Hun kunne telle hver grop i asfalten der regnet hadde tæret bort overflaten, før ansiktet traff bakken. Smaken av jern fylte munnen og blandet seg med saltet fra tårene. Bakken var kald og hard, likevel ble hun liggende.
Juni var fortsatt alene da hun karret seg opp. Hun rev av seg hælene og haltet mot den blå, rustne bilen. Med skjelvende fingre fant hun frem nøklene.
Tre forsøk før hun fikk låst opp.
Bildøren knirket. Juni satte seg i førersetet og slang skoene inn i det overfylte baksetet. Hun presset pannen mot rattet.
Et langt, sørgmodig tut skar gjennom stillheten. En flokk fugler lettet fra treet i enden av plassen.
Solen sank ned over kirketaket. Klokken hadde for lengst slått sine slag.
Prosesjonen hadde båret kisten til sitt endelige hvilested.
Kun en bil igjen.
